Arbeideren som forsvant

Til arkivet: Kronikk, Klassekampen 9. november 2004. S3.

Venstresida har de senere årene ofte beklaget seg over arbeideridentiteten som forsvant. Det er avgjørende for den nye venstresida at vi ikke forsøker å ”finne igjen” den tapte arbeideridentiteten, men at vi lager en klassekamp som er grunnlagt i vår egen virkelighet. En nødvendig del av det er at vi gir opp tanken om en felles kulturell sjøloppfatning, eller identiet, for arbeiderklassen.

Venstresida i Norge har et teorimatrix som er basert på følgende virkelighet: En mann, en kvinne og to barn bor sammen i en kjernefamilie. De er etnisk norske og heteroseksuelle, men det sier vi ikke, for det er en selvfølge. Mannen jobber på en møbelfabrikk der han selger arbeidskrafta si i åtte timer. Fire får han betalt for, fire tar kapitalisten verdiene av. Han jobber ikke hjemme. Kvinnen jobber deltid på sjukehuset i 6 timer hver dag og 4 timer hjemme. Hun får smårusk i lønn på sykehuset, og ingenting for det hun gjør hjemme, fordi hun ”egentlig” er husmor. Hvor de verdiene hun skaper som hun ikke får selv går er fortsatt litt uvisst, men vi tror mannen og kapitalisten deler dem. Siden det er litt vanskelig snakker vi ikke så mye om det. Vi fortsetter å snakke om mannen på fabrikken i stedet, for da blir alt så mye lettere å forstå.

Vi forteller ikke denne historien fordi vi ønsker å være heterosexistiske, etnosentristiske eller mannssjåvinister. Vi forteller den fordi det er den vi har hørt selv, og fordi det er dette vi tenker når vi sier ”arbeiderklassen”. Etterpå, når vi har forklart hvordan verden henger sammen med eksemplet over, passer vi på å understreke at arbeiderklassen er så mye forskjellig, og de fleste av oss er en del av arbeiderklassen. Og så sier vi: det er viktig at alle føler seg som en del av arbeiderklassen, at dere har klasseidentitet, fordi klasseidentiteten er det viktigste grunnlaget for klassekampen. Det er ikke bare lesbiske Sayneb fra Eritrea som ikke føler seg hjemme i den norske venstresidas fortelling om arbeiderklassen. Jeg vil påstå at de aller fleste av oss på en eller annen måte føler seg fremmedgjort av denne historien, fordi den ikke handler om oss. Det er et problem i seg selv, men det virkelig store problemet oppstår idet vi avkrever en klasseidentitet av folk på dette grunnlaget, og ”sorry, men jeg er homo” ikke aksepteres som svar.

Vi har hatt en klassekamp i Norge som har som har ført til mange store seiere. De viktigste av disse er en trygg velferdsstat og et forholdsvis lovbeskyttet arbeidsliv, som nå er under angrep. I kjølvannet av, og parallelt med, denne kampen har vi hatt folkelige bevegelser som har kjempet fram retten til å være annerledes. Med velferdsstaten som økonomisk fundament har også folk i arbeiderklassen fått større frihet til å velge levesett uavhengig av familien, en mulighet som tidligere var forbeholdt ytterst få i borgerskapet. Dette har ført til at vi i dag har veldig forskjellige sjøloppfatninger og primæridentiteter innafor arbeiderklassen. I tillegg har innvandringa til Norge skapt enda flere grupper av mennesker som opplever det å være en del av den norske arbeiderklassen grunnleggende forskjellig fra Ola industriarbeider.

Å være annerledes i vårt samfunn er i prinsippet noe de fleste er. En klassekamp som baserer seg på at alle skal identifisere seg med en stereotyp arbeider er en kamp som har veldig vanskelig for å åpne for et mangfold av selvforståelser. Den identitetsbaserte kampen tar i bruk en stereotyp som ”alle” kjenner igjen for å beskrive et interessefellesskap. Denne stereotypen vil til enhver tid være den mest dominerende i gruppen. Eksempler på dette er fra vår bevegelses historie er husmoren som stereotyp i kvinnekampen og industriarbeideren som stereotyp i klassekampen. Det at svært få av dagens kvinner og arbeidere kjenner seg direkte igjen i disse stereotypene er et alvorlig problem for kvinnekampen og klassekampen. Svaret på denne utfordringen er ikke å skaffe til veie en mer tidskorrekt identitetsstereotyp, men heller å utfordre den tradisjonelle kulturelle identiteten som eneste mulige grunnlag for disse kampene. For klassekampen betyr dette å innse at den tradisjonelle arbeideridentiteten er som kulturell identitet ikke fungerer for dagens heterogene arbeiderklasse.

Medlemsmassen i Hotell og Restaurantarbeiderforbundet er adskillig mer brokete enn den arbeiderklassen venstresida snakker om. Den er langt mer svart, femininin og homoseksuell enn LO-ledelsen innser. Venstresidas budskap trenger å bli svartere, mer feministisk og skeivt. Det betyr ikke at vår nye fanebærer skal være en transseksuell prostituert fra Argentina, men derimot at vi må slutte å fortelle bare en historie. Vi er nødt til å fortelle historier om mange forskjellige medlemmer av arbeiderklassen. Vi må bli mer virkelighetsnære, og kreve av oss selv at vi forteller om enkeltmennesker når vi snakker om klassekamp. Vi skal fortelle om den alt for lave lønna til Nadia som er stuepike, og godta at rasisme også blir en del av historien. Det gjør den lettere å forstå, fordi det er i samsvar med virkeligheten. Det er også mulig å godta at Janne mistet jobben på sosialkontoret på grunn av nedskjæringer, og at hun var den første som fikk fyken fordi hun er lesbisk.

Å ta høyde for virkelige opplevelser i fortellinga om klasser og klassekamp er ikke kompliserende, det gjør fortellingen mer troverdig. Men like viktig er det at vi ikke forteller den samme historien hver gang, og dermed skaper en ny eksluderende fortelling. Det går ikke an å snakke til alle i samme historie. Derfor må vi fortelle flere historier for å nå forskjellige deler av arbeiderklassen. Disse historiene illustrerer alle det eneste vi har til felles som klasse, nemlig at det vi blir utsatt for en urettfedig utbytting som gjør at vi blir fattigere, og de, overklassen, blir rikere. Vi må være en bevegelse som kompromissløst setter politisk agenda foran selvforståelse– for det er det eneste vi faktisk har til felles.

Noen tanker om miljø, kapitalisme og bevegelsen

Innlegg i debatten "Kan markedskreftene redde miljøet?" på Mono 29/03/07 i forbindelse med slippefesten for Demo 1/07.

I arbeidet med det Demo-nummeret vi slipper i dag støtte vi på en påtagelig uklarhet og ambivalens knyttet til en samfunnsorganisering som forutsetter stadig større vekst og løsningen på miljøkrisa. Jeg tror denne uklarheten avslører en nødvendig strategidebatt.

”Vi ønsker å løse miljøproblemer uavhengig av det bakenforliggende systemet. Det fører til at vi i enkelte tilfeller ønsker endring av strukturer som er knyttet til markedsliberalismen”, sier Bård Lahn i saken ”Miljøvern på egen akse”. I samme sak hevder Unni Berge fra Zero at bruk/vern er en mer interessant akse enn høyre/venstre, og at teknologioptimisme kontra strukturelle endringer er et eksempel på det samme. I vår miljøtopp-enquete er det bare Steinar Lem fra FIVH som påpeker at vekstdynamikken som ligger i nyliberalismen gjør det vanskelig å løse miljøproblemene. Lars Haltbrekken sitt svar på spørsmålet om det er mulig å gjøre store strukturelle grep for å løse miljøproblemene innenfor kapitalismen er typisk:

– Ja, det er mulig. Vi trenger ikke store samfunnsomveltninger for å håndtere miljøkrisen, heldigvis. Men på sikt er forbruksveksten et alvorlig problem vi neppe kommer utenom å gjøre noe drastisk med.

Det spørsmålene ingen ser ut til å ønske å svare på, utenom FIVH, er: 1) Når blir forbruksveksten et så stort problem at man ”ikke kan komme utenom det”? 2) Hvorfor har man et så sterkt ønske om å komme utenom det, om man innser at det er ”uunngåelig” å finne en løsning på det? 3) Og sist men ikke minst, hva i all verden er dette ”drastiske” vi skal gjøre med det på sikt?

Disse spørsmålene forutsetter en vurdering av hvor miljøproblemene oppstår, og hvilke strukturer som må endres. Om vi legger til grunn at miljøkrisa ikke uunngåelig, inngår det sannsynligvis både at mennesker ikke er naturlig egoistiske, men sosiale, kollektive dyr, og at personlig lykke over et visst velstandsnivå ikke er uløselig knyttet til materielt forbruk, så kan vi finne et par hovedstrukturer som må endres. Det er tvangen til økonomisk vekst på stats/samfunnsplan, og tendensen til materielt forbruk på individplan. Mine forslag til drastiske løsninger er enkle: samfunnsorganisering som hindrer tvangen til vekst i kapitalismen, kultur som snur tvangen til forbruk på individplan. Det siste handler om at så lenge ny bil eller andre former for materielt forbruk er det fremste statussymbolet i vår kultur, kommer folk til å kjøpe ny Porsche om de kan.

Tradisjonelt har debatten rundt disse spørsmålene vært preget av en aktør/struktur motsetning der det å innta det ene standpunktet alt for ofte har innebåret å fornekte det andres verdi. Det hegemoniske perspektivet har vært at strukturforandringer må kjempes frem gjennom politiske løsninger, det mer marginale som Framtiden I Våre Hender har fremstått som det viktigste talerøret for, er at vi også må ta et individuelt ansvar for den kulturen vi lever i gjennom å kjempe for redusert forbruk. Det er ingen tvil om at denne motsetningen er et blindspor der det eneste fornuftige er å se verdien i begge perspektiver. Men i dag kan man lengte tilbake til diskusjonen fordi man i alle fall viste interesse for grunnleggende løsninger på miljøproblemene.

Jeg vil hevde at både aktør- og strukturperspektivet er marginalisert i dagens miljødebatt, og at dette har ført til en manglende grunnleggende forståelse av miljøproblemene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg i miljødebatten. FIVHs perspektiv har blitt stemplet som moralistisk pekefinger-mentalitet overfor privat forbruk, som et arrogant middelklasseperspektiv. Debatten om strukturendring har blitt utdefinert blant annet ved at miljøorganisasjonene har blitt talerør for den gode tekniske løsninga, ikke den gode samfunnsorganiseringa.

På en måte har vi en miljøbevegelse som fungerer som Lenins fortropp, om man tenker partimodeller: aktivistene som vet mest, gjør mest og satser på at staten skal gjennomføre deres vilje. Miljøorganisasjoner som NU, Zero og Bellona ser det som sin oppgave å levere de gode tekniske løsningene til staten, for så å kjempe for at de skal bli gjennomført. Kanskje det er greit at miljøbevegelsen konsentrerer seg om den gode tekniske løsninga. Men et element i den posisjonen (vi kan ikke vente til revolusjonen) – kan bli å nekte andre å ta opp den større debatten. Slik som NU gjorde i forhold til SVs landsmøte i 2005, gjennom å legge enorme ressurser i at SV skulle gå inn for den gode tekniske løsninga, gasskraft med C02 rensing, i stedet for å fortsette å flagge ingen større avhengighet av fossile brensler. Om man skal være fortropp må man tillate at andre velger en mer ideologisk tilnærming.

Gjennom aktør/struktur dikotomi der det er enten eller har en hel haug med helt nødvendige debatter om hvordan vi skal være blitt utdefinert av miljødebatten. Man må faktisk angripe det strukturelt, men det må også være en debatt oss imellom. Da må man snakke om det. Da må man bli kvitt enten/eller tankegangen. Det åpner også for endring, for at man slipper å være passive ofre for kapitalismen. For muligheten til handling i miljøkampen ligger i at vi både forstår hvorfor problemene oppstår, samtidig som vi klarer å finne løsninger både på mikro- og makronivå. Det er slett ingen falitterklæring å se miljøproblemene som et utslag av kapitalismens trang til vekst. Det er den nødvendige forståelsen vi trenger for å bli forbanna på dårlig samfunnsorganisering, ikke folks personlige valg, og den nødvendige forståelsen vi trenger for å innta kloke strategiske posisjoner.

Not So Random Boldness

U.S. Wants to Leave Iraq "with Honor, " Cheney Says

Published: February 21, 2007 by the New York Times. My emphasis.

TOKYO (Reuters) - Vice President Dick Cheney said on Wednesday the United States wants to finish its mission in Iraq and ``return with honor,'' despite the war's growing unpopularity at home and doubts among U.S. allies.

Cheney's visit to Tokyo comes just weeks after Japan's defense minister said starting the Iraq war was a mistake and its foreign minister called the U.S. occupation strategy ''immature.''

The remarks forced Prime Minister Shinzo Abe, whom Cheney meets later on Wednesday, to scurry to reassure Washington that Tokyo's backing for U.S. policy in Iraq was unchanged.

But a survey released on Tuesday showed most Japanese voters agreed with Defense Minister Fumio Kyuma when he said President Bush was wrong to start the war.

``We know that terrorist attacks are not caused by the use of strength, they are invited by the perception of weakness,'' Cheney said in a speech aboard the USS Kitty Hawk aircraft carrier at Yokosuka Navy Base near Tokyo.

``We know that if we leave Iraq before the mission is completed, the enemy is going to come after us. And I want you to know that the American people will not support a policy of retreat,'' he added, as U.S. military personnel applauded.

``We want to complete the mission, we want to get it done right, and we want to return with honor,'' said Cheney, who heads on Thursday for Australia to meet Prime Minister John Howard, another staunch supporter of Bush's Iraq policy.

(...).

Åpne dører

USAs ambassadør Benson Whitney har stukket innom på Niels Treschows hus for å forsikre oss Noram -studenter om at det ikke gjør noen politisk forskjell hvem som blir valgt som ny president i USA. Jeg er litt i stuss - hvem var det som trodde det?

Skeiv feminisme?

Forrige helg deltok jeg med innlegget under på Oslo SV og Oslo SU sin feminismekonferanse. Det var en svært givende seanse, der Birgit Bjerk deltok med en informert kritikk av queer-perspektiver. Jeg linker til hennes innlegg også når Oslo SV legger det ut.
--------------------------------------------------------------------------------------------

Queer – en radikal utfordring til norsk feminisme

Den store fortellingen

I kjernen av den norske likestillingsdebatten står en hvit heteroseksuell kvinne ved kjøkkenbenken. Hun lager mat fordi mannen hun lever i ekteskap med ikke har kommet hjem fra jobb ennå, selv om det egentlig er han som skal hente ungene i barnehagen på tirsdager. Hun jobber deltid fordi det alt for ofte er akkurat sånn, og deres nyervervede huslån er for stort til at de kan kutte ned på det mest inntektsbringende arbeidet han gjør, og i femtida får hun en telefon om at han ikke har tid til å støvsuge i dag fordi det er overtid på jobben, og han kommer til å være fullstendig ødelagt når han kommer hjem (da trenger han omsorg og kjærlighet).

Drømmen i det norske likestillingsprosjektet er at de skal hente ungene, lage middag, ta husvasken og droppe overtida – annenhver dag. Jeg synes det er en fin visjon. Men la meg påpeke dens åpenbare begrensninger.

Det er to hovedproblemer med denne forestillingen. Den står i fare for å

1) skape en ekskluderende feminisme

2) skape en konservativ feminisme

Ekskludering

En feminisme som har som hovedprosjekt eller eneste prosjekt å få ekteparet over til å dele på omsorgsoppgaver fungerer ekskluderende. Grunnen til det er ganske enkelt at det fort kan hende at det fins kvinner som ikke er så hvite, ikke er så heteroseksuelle som har andre utfordringer som burde være vel så viktige for alle. I praksis har denne forestillingen ført til at den norske feministiske bevegelsen i alt for liten grad har tatt tak i feministiske utfordringer i immigrasjons- og inkluderingspolitikken, og i feministisk politikk som handler om å utforme en mer frihetlig familiepolitikk som åpner for at man kan leve livene sine etter andre modeller enn den kjernefamilske.

Løsningen på dette problemet er veldig enkel: Alltid når man utvikler politikk på eller analyser et område med tanke på å lage feministisk politikk må man tvinge seg selv til å tenke på hvordan problemet fortoner seg for minst tre forskjellige mennesker med forskjellig livssituasjon, og forsøke å lage et politikk som funker for alle. En avgjort fordel med denne måten å tenke på er at man krever av seg selv at den feministiske politikken skal være politikk for alle, og dermed unngår at man lager feministisk politikk for majoriteten og minoritetspolitikk for resten

Konservatisme

Å ta utgangspunkt i ekteskapet over når man utvikler feministisk politikk står i fare for å bli konservativt fordi man ikke skaper praktisk mulighetsrom for kvinnefrigjøring og frigjøring fra kjønn. Med det mener jeg at man ikke gjør det lettere for folk å leve livene sine friere fra kjønnsforventninger om at kvinner skal være kvinnelige i sin oppførsel, klesdrakt og inntekt og vice versa. Og nå skal jeg komme trekkende med den ene lille biten teori, det ene vanskelige ordet jeg skal presentere i dag.

Heteronormativitet

I kjernen av en queerfeministisk forståelse av kjønnssystemet står heteronormativiteten.
Heteronormativitet kan direkte oversettes til Forskjellsnormativitet og betyr forestillingen om at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige og kompatible, og dermed bør leve i tosomhet i relasjon til hverandre. Den kan illustreres gjennom den heteroseksuelle matrisen:[1]

Retning på seksuelt begjær <-> Kroppslige kjønnstegn <-> Sosialt kjønnsuttrykk

(Heteroseksualitet)

Tillegg: For kvinner utvidet

til identitetsskapelse gjennom

den eksklusive heteroseksuelle relasjonen.

Matrisen bygger på sammenhengen mellom kroppslige kjønnstegn, sosialt kjønnsuttrykk og retningen på ens seksuelle begjær, og tanken om at brudd på et ledd i trekanten fører til sosiale sosiale sanksjoner som homofobi, vold, trakassering eller andre former for utøvd marginalisering.

Til glede for SU’ere og Skeiv Ugdommere i salen som har hørt meg gjenta dette til det kjedsommelige før, innfører jeg i dag en liten vri på den heteroseksuelle matrisen. I den lesbisk-feministiske tradisjonen står tanken om kvinneidentifikasjon sterkt. Det beskriver tanken om at kvinners evne til å se og forstå seg selv på andre måter enn gjennom øyenene til en mann og gjennom andre relasjoner enn det ekslusive heteroseksuelle forholdet er avgjørende for den enkeltes kvinnefrigjøring. Jeg tror dette er svært viktig i en kritikk av kjønnssystemets heteronormativitet fordi det belyser at en frigjøring fra den fra kvinneundertrykking forutsetter at heteroseksualiteten utfordres som eneste organiserende prinsipp i samfunnet generelt og kvinners liv spesielt. Jeg håper dette persektivet kan gi oss noe å tenke på.

Queerfeministisk praksis

Å skape en radikal feministisk politikk innbærer å skape mulighetsrom for å bryte med det heteronormative. Jeg har tenkt å eksemplifisere hvordan dette kan gjøres gjennom en såkalt ”queering” av familiepolitikken. La oss først ta utgangspunkt i en svært vanlig virkelighet for heteroseksuelle familier: To mennesker gifter seg, de får barn. De skilles, gifter seg igjen med noen andre, og får barn igjen. Mellom ekteskapene har de hatt forhold som har gjort at barna deres har blitt knyttet til nye voksenpersoner. Men det opprinnelige ekteparets barn har bare rettigheter til samvær med og arv etc. fra sine to biologiske foreldre. Dette prinsippet gjelder uansett hvilke relasjoner de måtte ha med sine andre sosiale foreldre, med mindre det er grov omsorgssvikt inne i bildet. Denne lille fortellingen viser hvordan politikk, i dette tilfellet reguleringer av foreldreskap, blir utformet med tanke på et heteronormativt ideal, heller enn å lage praktiske løsninger for en mangfoldig virkelighet som skaper mulighetsrom for alternative familieformer. For hva er bakgrunnen for prinsippet om at foreldrerettigheter skal være forbeholdt to biologiske foreldre om ikke en opprettholdelse av et heteronormativt samfunnsideal? Kunne man tenke seg å regulere barns rettigheter i forhold til flere enn to voksenpersoner? Dette ville ikke bare være praktisk for den typiske ste-familien, men også for lesbiske kvinner som har barn der barnets biologiske far er ”kjent”. I det tilfellet i dag er det så godt som umulig at barnet får rettigheter i forhold til sin sosiale mor. Faktisk er det ganske vanskelig også når barnet er unnfanget ved assistert befruktning. La oss forflytte eksemplet til ekteskapsloven. Kunne vi tenke oss at det var mulig å lage flere former for regulering av nære relasjoner? Trenger disse reguleringene å være knyttet til den romantiske kjærligheten, eller burde alle som ønsker det ha rettigheter og plikter i forhold til hverandre, selv om de ikke lever i ”ekteskapslignende forhold”? Dette er to eksempler på hvordan man kan tenke queerfeministisk politikk som ivaretar og fremmer mangfold generelt, og mangfold i forhold til kjønn og seksualitet spesielt.

Et spørsmål om forskjell

Avslutningsvis vil jeg understreke at en queering av feministisk politikk vil fremme en politikk som fremmer kvinners forskjellighet generelt, og oppmuntrer til å skape muligheter for forskjellige liv og praksiser når det kommer til kjønn og seksualitet spesielt. I kjernen av det queerfeministiske prosjektet står kritikken av hetoronormativiteten. Historisk har lesbiske i kvinnebevegelsen brukt flere forskjellige teorier og innfallsvinkler for å synliggjøre og kritisere heteroseksualitetens rolle i kjønnssystemet. Queerfeminismen er for meg en forlengelse av dette perspektivet, og representerer et helt nødvendig korrektiv til de feministiske prosjekter som finnes i Norge i dag. Å queere feminismen tvinger oss til å se forskjell, til å forsøke å inkludere det vi selv måtte være blinde for. Derfor håper jeg at queering kan bli en del av vår feministiske politiske praksis.

---

[1] Butler, Judith. Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity. New York: Routledge, 1990.

Takk for meg, takk for alt, SU

Jeg har ingen planer om å bli krokrygget og stum med det første, men i SU sammenheng blir jeg ikke å skråle fullt så mye etter at jeg har sagt takk for meg som nestleder. Etter en hel ungdomstid i SU er det litt for mye å si. Jeg kunne aldri ha vært meg, uten deg. Og selv om det bare en min SU-tid som er over, og på ingen måte vår felles kamp, har jeg trøstet meg selv med denne sangen, når vemodigheten har tatt overhånd, de siste dagene.

En enda sak är säker
och det är livets gång;
att allting vänder åter
att allting börjar om
Och fastän våra röster
ska mattas och förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga

Sångerna om frihet
om rättvisa och fred
sångerna om folket
som aldrig kan slås ner
sångerna om kärlek
som aldrig kan förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga

Så segrar inte döden
fast åren har sin gång
Så stannar inte tiden
Den börjar bara om
För sångerna om livet
som aldrig kan förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga
Ja, sångerna om livet
som aldrig kan förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga

(Utdrag fra "...ska nya röster sjunga" Mikael Wiehe, 1988)

Intet nytt i LLH

Jon Reidar Øyan ble i ettermiddag gjenvalgt som leder i LLH. Det er så, og ikke så nøye, som jeg har sagt tidligere. Men; klarte landsmøtet å ta opp orrganisasjonens strategiske og politiske utfordringer til debatt? Neida. Intet nytt, med andre ord. Utover at den nye ledelsen har lovt at den skal begynne å mene noe. Jeg venter i spenning.

Transer lovlig kjønnskorrigert i Iran?

Jeg ble litt fascinert av dette tv-innslaget som allerede har ligget en evighet på Lars sin blogg, uten jeg hadde fått det med meg. Innslaget handler om hvordan det er lovlig og vanlig med kjønnskorrigerende operasjoner i Iran. Litt research viser at mange har utropt Tehran til "The Sex Change Capital of the World" for lenge siden. Men i min "No-Nonsense Guide to Sexual Diversity" står det at slike operasjoner er ulovlige i Iran. Jeg ble i tvil, men tror nok at landoversikten til no-nonsense er utdatert. Denne BBC-news artikkelen og en liten hær av andre saker støtter tv-innslaget, og det er hevet over tvil at kjønnskorrigerende operasjoner blir foretatt i Iran. Så om dere er like treige som meg, og ikke hadde fått med dere dette ennå, kan dere kose dere med trivelig TV.

Fra likestilling til frihet

Det går mot landsmøte i LLH, og sakte men sikkert går det fram for homobevegelsens ivrigste deltakere at vi står ved en korsvei – igjen. Ønsket om å gjøre noe med bevegelsen kommer fram igjen fordi de fleste på et eller annet nivå erkjenner at det er noe alvorlig som feiler organisasjonen vår. Tradisjonen tro ser folk til lederen, og plasserer problemet der. Valgkomiteen hjelper til, som alltid, med klønete iver etter å skape forandring fra sidelinja. Heldigvis er det mange som ser at utfordringene homobevegelsen står overfor er større enn at en person kan løse dem alene uansett, og Skeiv Ungdom og flere lokallag oppfordrer til politisk debatt i stedet. La oss da diskutere hva som bør være homobevegelsen sitt politiske prosjekt, fordi det er mangelen på mål og mening med det vi gjør frustrasjonen springer ut ifra.

Homobevegelsens politiske prosjekt kunne før oppsummeres i likeverd og likestilling. Det var et prosjekt for sin tid. Kampen for partnerskapslov, for representasjon av lesbiske og homofile i media og kamp mot sneversynet i kirka skapte stort engasjement, mye aktivitet og derfor gode politiske resultater. LLH ble stiftet på denne tida, slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet da bevegelsen hadde dette politiske prosjektet som den nye fellesorganisasjonen kunne samle seg om. Noen ganger har jeg tenkt, ”jeg skulle ønske jeg var med da, da vi visste hva vi dreiv med”. Akkurat som unge raddiser innimellom tenker ”jeg skulle ønske jeg var ung på 70-tallet, for da hadde de Vietnam og abortkampen”. Jeg gikk glipp av det, både abortkampen og kampen for partnerskapsloven. Men akkurat nå er jeg ganske glad for det, for det gjør det kanskje mindre vemodig idet jeg nå må innse at det store likestillingsprosjektet er politisk dødt. Det engasjerer oss ikke, fordi det er for lite, fordi vi ikke føler at det forandrer noe viktig lenger.

Det kan hende LLH er uløselig knyttet til likestillingsprosjektet. I så fall kommer det til å bli trist å se at engasjementet synker enda mer, og organisasjonen svinne hen. Men det kan også hende at LLH er knyttet til skeive mennesker i Norge sitt ønske om frihet til å være seg selv uten komplikasjoner. Frihet til å organisere livene sine fritt uten å få beskjed om at de gir sine barn en annenrangs oppvekst, frihet til å leve ut kjønnsuttrykk som ikke passer inn i gutte- og jenteavdelinga i leketøysbutikken, men også en sunn forargelse over at samfunnets heteroarroganse er så sterk at den tvinger oss til å være ”skeive”. Om LLH skal engasjere skeive igjen må organisasjonen omfavne dette frihetsprosjektet, og tørre å utfordre samfunnsdebatten i Norge like mye som man gjorde da organisasjonens mål var partnerskapslov.

Konkret innebærer dette å se mulighetene i at skeive blir en mer og mer mangfoldig gruppe. Det er et veldig godt tegn at folk lever homoseksuelt i Norge i dag, uten at de nødvendigvis har en identitet som homofil. Det er bra at noen ungdommer ikke føler at det viktigste i verden er å ”velge side” når det kommer til gutter, jenter og sex. Uansett hvordan vi lever og hva vi kaller oss lever vi med de samme normene og de samme lovene. La oss da sette oss et mål om at alle i samfunnet skal oppleve mest mulig grad av frihet til å leve ut sitt kjønnsuttrykk og sin seksualitet slik de selv ønsker det. Og være glade for at det gjør livene våre bedre!

Jobben til LLH kan da bli å utfordre folkemeningen, stortinget og regjeringa på friheten til å leve som man vil. Det betyr å utfordre familiepolitikken – hvorfor skal det være en selvfølge at et barn skal ha to foreldre? Burde vi kanskje ha lover som og beskytter rettighetene til de barna som har 3 eller 4 voksenpersoner i sitt liv? Mange ønsker trygge økonomiske samliv uten at de vil love å elske og ære hverandre til evig tid – hvorfor ikke jobbe for flere mulige samlivsformer som er like praktiske som ekteskapet? Kanskje vi snart skal bli ferdig med kampen for en felles ekteskapslov fordi det begynner å bli ganske pinlig for både regjeringa og LLH at det ikke skjer noe og at ingen snakker om det? Mye av det handler om å videreføre ting LLH har gjort lenge, men det kan gjøres så mye mer kraftfullt om man gjør det som en del av en agenda for frihet i forhold til kjønn og seksualitet i samfunnet. Man kunne ha jobbet mer sammen med andre som har like interesser for frihet til et godt liv, men som innser at det forutsetter frihet fra diskriminering. Det er stort rom for å fremme frihet i forhold til kjønn og seksualitet i den norske samfunnsdebatten, og det er mye å ta tak i når heteroarrogansen på tross av det står så enormt sterkt.

LLH må finne meningen med livet for seg selv for seg selv de neste åra. Det går ikke an å skape entusiasme rundt likestillingskampen lenger, den er så godt som over. Det er på tide å finne et framtidsretta mål igjen. For meg er kampen for frihet til å leve som man vil, og motet til å utfordre heteroarrogansen et sånt mål. Det er et skeivt mål, og et positivt mål. Jeg oppfordrer alle som nå tar til orde for at det trengs politisk debatt i homobevegelsen, ledelsen i LLH inkludert, til å fremme den politikken som de er entusiastiske for. Det er ennå ikke for seint, politiske visjoner har alltid gjort seg best i form av uttalelser uansett, og der går ikke forslagsfristen ut før på landsmøtet.

-----------------------------------------------------------------

Epilog: Jeg skrev denne teksten i håp om at Gaysir skulle trykke den som et seriøst og visjonært innlegg i en så langt pinlig debatt om LLHs framtid. Den gang ei. I homobevegelsen gjør vi nemlig det vi kan for å unngå å diskutere politikk. Jeg gir meg over i oppgittheten. Igjen. Og dere som ikke trenger å lese denne teksten kan lese den her, om ikke annet for inspirasjonen sin skyld.

Youth or Oil in the Nigerian South?

The youth of the Niger Delta are currently waging a campaign against the current Nigerian government's push for a unconstitutional third term in office. The campaign is also inspired by the governements exploitation of the oil-rich Niger Delta. Thousands of young people are participating in peaceful demonstrations for work oppurtunities for young people, peace and against the good-for-nothing government.

Please read this article on one of the recent demonstrations.

I will be posting news on the struggle of the Niger Delta youth in the days and weeks to come. Thanks to my friend Hilda Dokubo (picture) for keeping faith and oganizing the youth of the Delta, and for keeping me informed on the progress of their struggle.


Resources:

A disturbing article on the possibilities of U.S. military intervention in the Delta:
AlterNet: Nigeria: The Next Quagmire?

A Human Rights Watch report on the situation in the Niger Delta.

Unfinished thoughts

I gave a talk on the state of the Socialist Left Party in government on Friday. My unfinished notes are posted below, for those who want a peek into my unfinished thoughts.

SV i regjering: Slukt av AP?
Manifest fredag 17.03.2006.

Overskrifta for dagen er ”SV i regjering: Slukt av AP?”. Spørsmålstegnet må jeg legge til selv, det forsvant i reklamen. Jeg skal forsøke å gi et utgangspunkt til debatt i dag gjennom å analysere noen av de foreslåtte strategiene for SV i regjering, og kommentere disse fra et SU-ståsted. Jeg skulle ønske jeg hadde en klar visjon for veien framover, men det kan jeg ikke overraskende tilby.

Mange har tenkt mye om strategier for partiet de siste månedene. Jeg har tenkt å ta utgangspunkt i henholdsvis SU sine tanker og Kristin Halvorsen sine, fordi de gir et godt tverrsnitt av tanker i vårt parti.

1) Kritisk opposisjon til regjeringa
SUs, og store deler av SV, sin uttalte strategi i forkant av regjeringsprosjektet var at vi skulle en kritisk deltager, eller opposisjon til regjeringa. SU vedtok i høst at

Det blir viktig å synliggjøre forskjellene mellom hva som er SVs eget, primære standpunkt, og hva som er et kompromiss med de andre partiene. Dette er viktig av to grunner. Først og fremst er det viktig fordi en slik synlig uenighet mellom regjeringspartiene vil gjøre det lettere for utenomparlamentariske bevegelser å legge det nødvendige press på regjeringen, men også fordi SV vil tape oppslutning på å framstå som pregløst og likt Arbeiderpartiet.

Tanken i denne strategien er at en som selvstendig politisk aktør, selv om det deltar i en koalisjonsregjering. Det er en strategi som ligger oss, spesielt SU, nært. Det er den strategien vi selv opererer med i forhold til SV. Vi er tilknyttet partiet, og er med å bestemme der, men vi er vår egen organisasjon. Vi har vårt eget politiske prosjekt, men deltar i partiet selv om vi innser at ikke alle der deler vårt prosjekt fordi vi mener det er politisk hensiktsmessig. Vi forbeholder oss retten til å kritisere, og gjennom den aktiviteten markere vår avstand og selvstendighet. Vår erfaring er at det funker. Hvorfor har det ikke fungert? Jeg skal forsøke å belyse hvorfor dette er vanskelig gjennom dette innlegget.

I dag må vi spørre oss om det mulig for et regjeringsparti å ha denne relasjonen til regjeringa? Jeg tror at denne strategien er gjennomførbar, men at den per dags dato er i konflikt med så mye annet at det blir vanskelig.

Er det mulig å beholde den kritiske distansen uten å frarøve våre statsråder partiet som redskap?

2) Delta som premissleverandør
Parallelt med denne strategien har vi hatt et ønske om at partiet skal ta aktivt del politikkutvikling og bestemmelser på regjeringsnivå. Vi har understreket at vi ønsker at partiet skal fungere som politikkleverandør og som deltaker i prosjektet, og at dette ikke skal være noe som er forbeholdt våre statsråder. SU har vedtatt at
SV må klare å dra med hele organisasjonen, særlig landsstyret, i utformingen av politikken, og ikke overlate dette til ministrene og deres rådgivere. Det innebærer at man trenger langt større åpenhet i regjeringa enn det har vært tradisjon for i Norge. Det er også svært viktig med åpenhet rundt beslutninger for at politiske miljøer utafor Stortinget skal kunne være en del av en ny kurs.

Det er en god tanke. En tanke som bygger på ideen om at et parti som fungerer som et politisk og intellektuelt fellesskap kan utrette enormt mye. På metaplan er ikke dette så avansert, men i virkeligheten er det kjempevanskelig. Dette er hovedsakelig fordi partiet konkurrer med regjeringa som politisk og intellektuell referanseramme for beslutningstagere der. Og den konkurransen taper partiet. På erkevenstrersk heter det å bli oppslukt av systemet. Vi kan oppsummere så langt at sugekrafta i systemet er veldig stor, og et reelt problem. Men dette handler ikke om korrumperte kamerater. Det handler om praktiske forhold som tvinger folk til å se regjeringa som en enormt mye viktigere referanseramme enn partiet. Realiteten er at folk som jobber i regjeringa ikke har tid til å delta i partiet på den måten de gjorde før. Det finnes ikke, i stor nok grad, praktisk rom for at partiet skal forbli den primære referanserammen for dem som beslutningstagere. Til daglig forholder de seg til den politiske meningssammenhengen regjeringa, ikke partiet.

Men jeg er mye mer bekymra for resten av partiet enn jeg er for ministrene. Denne konkurransen mellom partiet, regjeringa (og SU) om hva som skal legges til grunn for den politiske agendaen foregår i oss alle. Det har blitt veldig populært i diverse organisasjoner å utvikle politiske forslag som regjeringa skal kunne gjennomføre uten å flytte på et komma. Det er bra, man må selvfølgelig jobbe med saker man kan få gjennomslag for. Jeg tror alle er enig om at dette i hovedsak er en veldig god strategi, men jeg tar meg den frihet å påpeke et par negative konsekvenser av den likevel. For hva skjer når organisasjonen fremmer sitt realistiske og gjennomførbare forslag, og får beskjed fra departementet om at det ikke er realistisk og gjennomførbart? Jo, de spør ”hvorfor det?”. ”Jo”, sier dep., ”fordi det koster for mye og dessuten er AP mot. Men, hvis du lover å ikke si det til noen, vi jobber med dette andre forslaget som er halvparten bra og halvparten drit, og det er realistisk og gjennomførbart. Men vi trenger hjelp av dere for å få til det i stedet for dette (som er helt jævlig). Men da må dere støtte vårt forslag, sånn at vi vinner mot AP internt. ”Ok”, tenker organisasjonen, ”vi får være med å bestemme om vi gjør det, så da gjør vi det”. De dropper å snakke så mye om sitt primærstandpunkt, og snakker om sin mann i regjeringa sitt forslag i stedet. Primærstandpunktet blir utslettet som politisk realitet, enten departementet hadde rett eller ikke. Dette eksemplet viser hvordan det å være premissleverandør kan føre til at en gjør regjerningens dagsorden til sin egen. Jeg mener ikke at en skal slutte med å fremme slike forsag, jeg mener at man er nødt til å være ekstremt bevisst på sin egen agenda for å unngå å bli trekt inn i reformismens svært så lune hule.

3) Motsetningen mellom de to nevnte strategiene.
Hvordan skal man kunne beholde en kritisk distanse til regjeringa samtidig som man deltar som premissleverandør? Om man ser vår andel i regjeringen som en del av dette kollektivet får vi en utfordring – for hvordan kan vi ta avstand fra regjeringa uten indirekte å ta avstand fra våre kamerater uten å forsterke deres drift mot regjeringen som referansepunkt? Hvordan kan vi beholde vår kritiske distanse uten å frarøve statsrådene partiet som redskap?

4) Finn våre prioriteringer – gi blanke i resten
Dette er jo senterpartistrategien, og naturlig nok en av de først utprøvde for Kristin. SP lykkes i regjering fordi de er enige om at det er bønder og vei som gjelder, og dermed føler de at de får gjennomslag og alle er fornøyde. For flere måneder siden kjørte Kristin på med at vi måtte prioritere departementene våre, og la resten skure. Men hun møtte naturligvis en utfordring – enhver SVer er villig til å skrive under på at et hvilken som helst sak er VIKTIGST i en gitt sammenheng, men har ganske vanskelig for å la det skure. Så da sa alle til Kristin at de var helt enige, og fortsatte som før.

5) Vi må feire våre seire. Applauspartiet.
Jeg har forsøkt å finne ut av mitt eget ubehag knyttet til denne strategien. Jeg har innsett at Kristin jo har rett – vi må drive reklame for oss selv, men jeg har ikke likt det likevel. Jeg tror Anders Horn har rett i at den jevne SV velger ikke liker klagerne i SV. Men jeg synes ikke at det er så veldig mystisk. Det er veldig lett å feire og applaudere når man sitter og tar imot politiske løsninger man ikke aner hvordan man ville organisert selv. Ja, fint sier man da. Det er atskillig vanskeligere å applaudere når man selv har fremmet et forslag som er bedre. Og man i tillegg aldri har blitt forklart hvorfor den beste løsningen ikke ble valgt, eller at man i høyden har fått svaret ”AP ville ikke, men det får du ikke fortelle noen”.

Å applaudere løsninger som er dårligere enn de man selv har fremmet uten at man vet hvorfor de har blitt valgt krever en ekstrem sterk tillit til partifellers intensjoner og evner. For å si det stygt krever det en viss grad av fanatisme eller kunnskapsløshet. Jeg har vært inne på tanken på om det er på applauskravet det har skjært seg for mer enn ett sosialistisk statsprosjekt, uten at jeg skal uttale meg noe videre om det.

6) Hva kan vi gjøre?
Ok, vi trenger å snakke mer inngående om dette. Men det er en del ting som er åpenbare.
1) Bevegelsene må slutte å snakke med SV i regjering og tro at alt skal ordne seg. En ting er SVs primærstandpunkter, men om alle andre pakker bort sine også så går det bar ikke an.
2) Intensjonen om åpenhet må bli en reell strategi fra regjeringens side.
3) Vi må begynne å demonstrere igjen. Men som vanlig har ikke SV tenkt å lage demonstrasjonen.
4) SV må fortsette debatten om hva slags regjeringsparti vi skal være, og utvikle et godt innenfor/utenfor ståsted. SV må bruke krefter på holde fast på partiets egen politiske dagsorden, SU må det samme, samtidig som man ikke trekker seg helt ut av regjeringsarbeidet.
5) Det ”konkrete kravene” vi fremmer må fremmes offentlig, og tas gjennom offentlig debatt før de taes på lobbykontorene.

The "Insignification" of Feminism

There has been quite some debate among feminists about the lack of feminist debate in the Norwegian media and public over the last couple of years. The problem, though, is not lack of airtime, but far too much feminist debate about insignificant issues.

Over the past week I have commented the following on national radio from a feminist perspective: Libresse's new commercial and model training for kids in a Norwegian small town. The issues are quite representative of a large portion of the issues debated on the radio. The problem is not saying something sensible from a feminist perspective about these issues, that is obviously quite easy. The problem is that they are, essentially, not very important issues. When a large portion of airtime dedicated to feminist debate is on largely insignificant issues, the message from that is quite clear: feminism isn't really all that important. Last week I criticized Libresse's "Vote for change" campaign for using the symbols of feminism to address something as unimportant as sanitary pads. Are we, journalists and commentators, proving Libresse right by giving media attention to barely significant issues in the name of feminism?

The process of insignification is an important and troublesome facet of feminist debate in Norway at the moment. It would be an easy way out to blame the media for it, but the journalists are no more or less guilty than I am. Fact of the matter is that many of them are doing their best to find informative and entertaining issues that shed light on gender in our society. They gravitate towards less important issues because tackling serious gender issues is very uncomfortable. The couple of examples of serious debate about gender issues that have occurred over the last few months clearly show that. The debate on public child care (commented below (N)) and the debate on men's violence against women reveal that important gender issues are both very controversial and very "touchy" in the general public. Debating insignificant issues thus becomes an attractive option for both journalists and commentators who want to address gender without seriously pissing people off.

The biggest challenge, to which I have no answer, is what to do about this process of insignification. Does it help if feminists discriminate more what issues to comment? Maybe. But that might also lead to less coverage of feminist issues. Your guess is as good as mine.

No Honor in Danish "Free" Speech

European racism is currently being cleansed by world media in the name of human rights and free speech. The cartoon debate couldn’t be more convenient for the liberal right. That’s why they staged it in the first place.

Jyllands-posten’s cartoon project was a bold political statement against Danish Muslims and the Danish left. The intention was to expand acceptable public discourse on racism and “immigration” in Denmark to the right. They wanted to expose the Danish left as wimps on immigration issues and terrorism. They got the support of the Danish right wing and part nationalist government. Because they agree. The government agrees with Jyllands-posten that Muslim immigration is a threat to Danish society, that’s why they are trying to limit it with all means available. There is no honor, as this alternet article suggests, in the Danish acts, nor in the European defense of them. The media and the state is spitting on a marginalized minority.

The political consequence of the rush to defense of the Danish cartoons is the strengthening of the European populist/racist right wing. The burning of Scandinavian embassies has the same political effect. The Danish People’s Party, which sells the book I’ve added the cover of, and their European sister parties couldn’t be happier with the mess they’ve made with their joint effort with muslim fundamentalists.

The rest of us should do what we can to get out of this mess as soon as possible, and address those parties’ racist policies where we can.

My right to print cartoons...

The ugly face of Scandinavian racism has been exposed to the world over the last couple of weeks through the debate about a major Danish newspaper's publishing of mocking cartoons of the prophet Muhammad. Norway was dragged into the mess when an extreme evangelical Christian online paper published the pictures soon after. Now the liberal right is in ecstasy and its bloggers are wallowing in the rhetoric of free-speech.

We should pay attention when the rights designed to protect the minorities and marginized voices are employed by the majority to oppress and marginalize.

Let that be my contribution, if you needed something to worry about this weekend.