stine h. bang svendsen: March 2007

Innlegg i debatten "Kan markedskreftene redde miljøet?" på Mono 29/03/07 i forbindelse med slippefesten for Demo 1/07.

I arbeidet med det Demo-nummeret vi slipper i dag støtte vi på en påtagelig uklarhet og ambivalens knyttet til en samfunnsorganisering som forutsetter stadig større vekst og løsningen på miljøkrisa. Jeg tror denne uklarheten avslører en nødvendig strategidebatt.

”Vi ønsker å løse miljøproblemer uavhengig av det bakenforliggende systemet. Det fører til at vi i enkelte tilfeller ønsker endring av strukturer som er knyttet til markedsliberalismen”, sier Bård Lahn i saken ”Miljøvern på egen akse”. I samme sak hevder Unni Berge fra Zero at bruk/vern er en mer interessant akse enn høyre/venstre, og at teknologioptimisme kontra strukturelle endringer er et eksempel på det samme. I vår miljøtopp-enquete er det bare Steinar Lem fra FIVH som påpeker at vekstdynamikken som ligger i nyliberalismen gjør det vanskelig å løse miljøproblemene. Lars Haltbrekken sitt svar på spørsmålet om det er mulig å gjøre store strukturelle grep for å løse miljøproblemene innenfor kapitalismen er typisk:

– Ja, det er mulig. Vi trenger ikke store samfunnsomveltninger for å håndtere miljøkrisen, heldigvis. Men på sikt er forbruksveksten et alvorlig problem vi neppe kommer utenom å gjøre noe drastisk med.

Det spørsmålene ingen ser ut til å ønske å svare på, utenom FIVH, er: 1) Når blir forbruksveksten et så stort problem at man ”ikke kan komme utenom det”? 2) Hvorfor har man et så sterkt ønske om å komme utenom det, om man innser at det er ”uunngåelig” å finne en løsning på det? 3) Og sist men ikke minst, hva i all verden er dette ”drastiske” vi skal gjøre med det på sikt?

Disse spørsmålene forutsetter en vurdering av hvor miljøproblemene oppstår, og hvilke strukturer som må endres. Om vi legger til grunn at miljøkrisa ikke uunngåelig, inngår det sannsynligvis både at mennesker ikke er naturlig egoistiske, men sosiale, kollektive dyr, og at personlig lykke over et visst velstandsnivå ikke er uløselig knyttet til materielt forbruk, så kan vi finne et par hovedstrukturer som må endres. Det er tvangen til økonomisk vekst på stats/samfunnsplan, og tendensen til materielt forbruk på individplan. Mine forslag til drastiske løsninger er enkle: samfunnsorganisering som hindrer tvangen til vekst i kapitalismen, kultur som snur tvangen til forbruk på individplan. Det siste handler om at så lenge ny bil eller andre former for materielt forbruk er det fremste statussymbolet i vår kultur, kommer folk til å kjøpe ny Porsche om de kan.

Tradisjonelt har debatten rundt disse spørsmålene vært preget av en aktør/struktur motsetning der det å innta det ene standpunktet alt for ofte har innebåret å fornekte det andres verdi. Det hegemoniske perspektivet har vært at strukturforandringer må kjempes frem gjennom politiske løsninger, det mer marginale som Framtiden I Våre Hender har fremstått som det viktigste talerøret for, er at vi også må ta et individuelt ansvar for den kulturen vi lever i gjennom å kjempe for redusert forbruk. Det er ingen tvil om at denne motsetningen er et blindspor der det eneste fornuftige er å se verdien i begge perspektiver. Men i dag kan man lengte tilbake til diskusjonen fordi man i alle fall viste interesse for grunnleggende løsninger på miljøproblemene.

Jeg vil hevde at både aktør- og strukturperspektivet er marginalisert i dagens miljødebatt, og at dette har ført til en manglende grunnleggende forståelse av miljøproblemene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg i miljødebatten. FIVHs perspektiv har blitt stemplet som moralistisk pekefinger-mentalitet overfor privat forbruk, som et arrogant middelklasseperspektiv. Debatten om strukturendring har blitt utdefinert blant annet ved at miljøorganisasjonene har blitt talerør for den gode tekniske løsninga, ikke den gode samfunnsorganiseringa.

På en måte har vi en miljøbevegelse som fungerer som Lenins fortropp, om man tenker partimodeller: aktivistene som vet mest, gjør mest og satser på at staten skal gjennomføre deres vilje. Miljøorganisasjoner som NU, Zero og Bellona ser det som sin oppgave å levere de gode tekniske løsningene til staten, for så å kjempe for at de skal bli gjennomført. Kanskje det er greit at miljøbevegelsen konsentrerer seg om den gode tekniske løsninga. Men et element i den posisjonen (vi kan ikke vente til revolusjonen) – kan bli å nekte andre å ta opp den større debatten. Slik som NU gjorde i forhold til SVs landsmøte i 2005, gjennom å legge enorme ressurser i at SV skulle gå inn for den gode tekniske løsninga, gasskraft med C02 rensing, i stedet for å fortsette å flagge ingen større avhengighet av fossile brensler. Om man skal være fortropp må man tillate at andre velger en mer ideologisk tilnærming.

Gjennom aktør/struktur dikotomi der det er enten eller har en hel haug med helt nødvendige debatter om hvordan vi skal være blitt utdefinert av miljødebatten. Man må faktisk angripe det strukturelt, men det må også være en debatt oss imellom. Da må man snakke om det. Da må man bli kvitt enten/eller tankegangen. Det åpner også for endring, for at man slipper å være passive ofre for kapitalismen. For muligheten til handling i miljøkampen ligger i at vi både forstår hvorfor problemene oppstår, samtidig som vi klarer å finne løsninger både på mikro- og makronivå. Det er slett ingen falitterklæring å se miljøproblemene som et utslag av kapitalismens trang til vekst. Det er den nødvendige forståelsen vi trenger for å bli forbanna på dårlig samfunnsorganisering, ikke folks personlige valg, og den nødvendige forståelsen vi trenger for å innta kloke strategiske posisjoner.

stine h. bang svendsen

30/3/07

Noen tanker om miljø, kapitalisme og bevegelsen

26/3/07

Nytt Demo slippes 29. mars