--------------------------------------------------------------------------------------------
Queer – en radikal utfordring til norsk feminisme
Den store fortellingen
I kjernen av den norske likestillingsdebatten står en hvit heteroseksuell kvinne ved kjøkkenbenken. Hun lager mat fordi mannen hun lever i ekteskap med ikke har kommet hjem fra jobb ennå, selv om det egentlig er han som skal hente ungene i barnehagen på tirsdager. Hun jobber deltid fordi det alt for ofte er akkurat sånn, og deres nyervervede huslån er for stort til at de kan kutte ned på det mest inntektsbringende arbeidet han gjør, og i femtida får hun en telefon om at han ikke har tid til å støvsuge i dag fordi det er overtid på jobben, og han kommer til å være fullstendig ødelagt når han kommer hjem (da trenger han omsorg og kjærlighet).
Drømmen i det norske likestillingsprosjektet er at de skal hente ungene, lage middag, ta husvasken og droppe overtida – annenhver dag. Jeg synes det er en fin visjon. Men la meg påpeke dens åpenbare begrensninger.
Det er to hovedproblemer med denne forestillingen. Den står i fare for å
1) skape en ekskluderende feminisme
2) skape en konservativ feminisme
Ekskludering
En feminisme som har som hovedprosjekt eller eneste prosjekt å få ekteparet over til å dele på omsorgsoppgaver fungerer ekskluderende. Grunnen til det er ganske enkelt at det fort kan hende at det fins kvinner som ikke er så hvite, ikke er så heteroseksuelle som har andre utfordringer som burde være vel så viktige for alle. I praksis har denne forestillingen ført til at den norske feministiske bevegelsen i alt for liten grad har tatt tak i feministiske utfordringer i immigrasjons- og inkluderingspolitikken, og i feministisk politikk som handler om å utforme en mer frihetlig familiepolitikk som åpner for at man kan leve livene sine etter andre modeller enn den kjernefamilske.
Løsningen på dette problemet er veldig enkel: Alltid når man utvikler politikk på eller analyser et område med tanke på å lage feministisk politikk må man tvinge seg selv til å tenke på hvordan problemet fortoner seg for minst tre forskjellige mennesker med forskjellig livssituasjon, og forsøke å lage et politikk som funker for alle. En avgjort fordel med denne måten å tenke på er at man krever av seg selv at den feministiske politikken skal være politikk for alle, og dermed unngår at man lager feministisk politikk for majoriteten og minoritetspolitikk for resten
Konservatisme
Å ta utgangspunkt i ekteskapet over når man utvikler feministisk politikk står i fare for å bli konservativt fordi man ikke skaper praktisk mulighetsrom for kvinnefrigjøring og frigjøring fra kjønn. Med det mener jeg at man ikke gjør det lettere for folk å leve livene sine friere fra kjønnsforventninger om at kvinner skal være kvinnelige i sin oppførsel, klesdrakt og inntekt og vice versa. Og nå skal jeg komme trekkende med den ene lille biten teori, det ene vanskelige ordet jeg skal presentere i dag.
Heteronormativitet
I kjernen av en queerfeministisk forståelse av kjønnssystemet står heteronormativiteten.
Heteronormativitet kan direkte oversettes til Forskjellsnormativitet og betyr forestillingen om at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige og kompatible, og dermed bør leve i tosomhet i relasjon til hverandre. Den kan illustreres gjennom den heteroseksuelle matrisen:[1]
Retning på seksuelt begjær <-> Kroppslige kjønnstegn <-> Sosialt kjønnsuttrykk
(Heteroseksualitet)
Tillegg: For kvinner utvidet
til identitetsskapelse gjennom
den eksklusive heteroseksuelle relasjonen.
Matrisen bygger på sammenhengen mellom kroppslige kjønnstegn, sosialt kjønnsuttrykk og retningen på ens seksuelle begjær, og tanken om at brudd på et ledd i trekanten fører til sosiale sosiale sanksjoner som homofobi, vold, trakassering eller andre former for utøvd marginalisering.
Til glede for SU’ere og Skeiv Ugdommere i salen som har hørt meg gjenta dette til det kjedsommelige før, innfører jeg i dag en liten vri på den heteroseksuelle matrisen. I den lesbisk-feministiske tradisjonen står tanken om kvinneidentifikasjon sterkt. Det beskriver tanken om at kvinners evne til å se og forstå seg selv på andre måter enn gjennom øyenene til en mann og gjennom andre relasjoner enn det ekslusive heteroseksuelle forholdet er avgjørende for den enkeltes kvinnefrigjøring. Jeg tror dette er svært viktig i en kritikk av kjønnssystemets heteronormativitet fordi det belyser at en frigjøring fra den fra kvinneundertrykking forutsetter at heteroseksualiteten utfordres som eneste organiserende prinsipp i samfunnet generelt og kvinners liv spesielt. Jeg håper dette persektivet kan gi oss noe å tenke på.
Queerfeministisk praksis
Å skape en radikal feministisk politikk innbærer å skape mulighetsrom for å bryte med det heteronormative. Jeg har tenkt å eksemplifisere hvordan dette kan gjøres gjennom en såkalt ”queering” av familiepolitikken. La oss først ta utgangspunkt i en svært vanlig virkelighet for heteroseksuelle familier: To mennesker gifter seg, de får barn. De skilles, gifter seg igjen med noen andre, og får barn igjen. Mellom ekteskapene har de hatt forhold som har gjort at barna deres har blitt knyttet til nye voksenpersoner. Men det opprinnelige ekteparets barn har bare rettigheter til samvær med og arv etc. fra sine to biologiske foreldre. Dette prinsippet gjelder uansett hvilke relasjoner de måtte ha med sine andre sosiale foreldre, med mindre det er grov omsorgssvikt inne i bildet. Denne lille fortellingen viser hvordan politikk, i dette tilfellet reguleringer av foreldreskap, blir utformet med tanke på et heteronormativt ideal, heller enn å lage praktiske løsninger for en mangfoldig virkelighet som skaper mulighetsrom for alternative familieformer. For hva er bakgrunnen for prinsippet om at foreldrerettigheter skal være forbeholdt to biologiske foreldre om ikke en opprettholdelse av et heteronormativt samfunnsideal? Kunne man tenke seg å regulere barns rettigheter i forhold til flere enn to voksenpersoner? Dette ville ikke bare være praktisk for den typiske ste-familien, men også for lesbiske kvinner som har barn der barnets biologiske far er ”kjent”. I det tilfellet i dag er det så godt som umulig at barnet får rettigheter i forhold til sin sosiale mor. Faktisk er det ganske vanskelig også når barnet er unnfanget ved assistert befruktning. La oss forflytte eksemplet til ekteskapsloven. Kunne vi tenke oss at det var mulig å lage flere former for regulering av nære relasjoner? Trenger disse reguleringene å være knyttet til den romantiske kjærligheten, eller burde alle som ønsker det ha rettigheter og plikter i forhold til hverandre, selv om de ikke lever i ”ekteskapslignende forhold”? Dette er to eksempler på hvordan man kan tenke queerfeministisk politikk som ivaretar og fremmer mangfold generelt, og mangfold i forhold til kjønn og seksualitet spesielt.
Et spørsmål om forskjell
Avslutningsvis vil jeg understreke at en queering av feministisk politikk vil fremme en politikk som fremmer kvinners forskjellighet generelt, og oppmuntrer til å skape muligheter for forskjellige liv og praksiser når det kommer til kjønn og seksualitet spesielt. I kjernen av det queerfeministiske prosjektet står kritikken av hetoronormativiteten. Historisk har lesbiske i kvinnebevegelsen brukt flere forskjellige teorier og innfallsvinkler for å synliggjøre og kritisere heteroseksualitetens rolle i kjønnssystemet. Queerfeminismen er for meg en forlengelse av dette perspektivet, og representerer et helt nødvendig korrektiv til de feministiske prosjekter som finnes i Norge i dag. Å queere feminismen tvinger oss til å se forskjell, til å forsøke å inkludere det vi selv måtte være blinde for. Derfor håper jeg at queering kan bli en del av vår feministiske politiske praksis.
[1] Butler, Judith. Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity. New York: Routledge, 1990.
