Det går mot landsmøte i LLH, og sakte men sikkert går det fram for homobevegelsens ivrigste deltakere at vi står ved en korsvei – igjen. Ønsket om å gjøre noe med bevegelsen kommer fram igjen fordi de fleste på et eller annet nivå erkjenner at det er noe alvorlig som feiler organisasjonen vår. Tradisjonen tro ser folk til lederen, og plasserer problemet der. Valgkomiteen hjelper til, som alltid, med klønete iver etter å skape forandring fra sidelinja. Heldigvis er det mange som ser at utfordringene homobevegelsen står overfor er større enn at en person kan løse dem alene uansett, og Skeiv Ungdom og flere lokallag oppfordrer til politisk debatt i stedet. La oss da diskutere hva som bør være homobevegelsen sitt politiske prosjekt, fordi det er mangelen på mål og mening med det vi gjør frustrasjonen springer ut ifra. Homobevegelsens politiske prosjekt kunne før oppsummeres i likeverd og likestilling. Det var et prosjekt for sin tid. Kampen for partnerskapslov, for representasjon av lesbiske og homofile i media og kamp mot sneversynet i kirka skapte stort engasjement, mye aktivitet og derfor gode politiske resultater. LLH ble stiftet på denne tida, slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet da bevegelsen hadde dette politiske prosjektet som den nye fellesorganisasjonen kunne samle seg om. Noen ganger har jeg tenkt, ”jeg skulle ønske jeg var med da, da vi visste hva vi dreiv med”. Akkurat som unge raddiser innimellom tenker ”jeg skulle ønske jeg var ung på 70-tallet, for da hadde de Vietnam og abortkampen”. Jeg gikk glipp av det, både abortkampen og kampen for partnerskapsloven. Men akkurat nå er jeg ganske glad for det, for det gjør det kanskje mindre vemodig idet jeg nå må innse at det store likestillingsprosjektet er politisk dødt. Det engasjerer oss ikke, fordi det er for lite, fordi vi ikke føler at det forandrer noe viktig lenger.
Det kan hende LLH er uløselig knyttet til likestillingsprosjektet. I så fall kommer det til å bli trist å se at engasjementet synker enda mer, og organisasjonen svinne hen. Men det kan også hende at LLH er knyttet til skeive mennesker i Norge sitt ønske om frihet til å være seg selv uten komplikasjoner. Frihet til å organisere livene sine fritt uten å få beskjed om at de gir sine barn en annenrangs oppvekst, frihet til å leve ut kjønnsuttrykk som ikke passer inn i gutte- og jenteavdelinga i leketøysbutikken, men også en sunn forargelse over at samfunnets heteroarroganse er så sterk at den tvinger oss til å være ”skeive”. Om LLH skal engasjere skeive igjen må organisasjonen omfavne dette frihetsprosjektet, og tørre å utfordre samfunnsdebatten i Norge like mye som man gjorde da organisasjonens mål var partnerskapslov.
Konkret innebærer dette å se mulighetene i at skeive blir en mer og mer mangfoldig gruppe. Det er et veldig godt tegn at folk lever homoseksuelt i Norge i dag, uten at de nødvendigvis har en identitet som homofil. Det er bra at noen ungdommer ikke føler at det viktigste i verden er å ”velge side” når det kommer til gutter, jenter og sex. Uansett hvordan vi lever og hva vi kaller oss lever vi med de samme normene og de samme lovene. La oss da sette oss et mål om at alle i samfunnet skal oppleve mest mulig grad av frihet til å leve ut sitt kjønnsuttrykk og sin seksualitet slik de selv ønsker det. Og være glade for at det gjør livene våre bedre!
Jobben til LLH kan da bli å utfordre folkemeningen, stortinget og regjeringa på friheten til å leve som man vil. Det betyr å utfordre familiepolitikken – hvorfor skal det være en selvfølge at et barn skal ha to foreldre? Burde vi kanskje ha lover som og beskytter rettighetene til de barna som har 3 eller 4 voksenpersoner i sitt liv? Mange ønsker trygge økonomiske samliv uten at de vil love å elske og ære hverandre til evig tid – hvorfor ikke jobbe for flere mulige samlivsformer som er like praktiske som ekteskapet? Kanskje vi snart skal bli ferdig med kampen for en felles ekteskapslov fordi det begynner å bli ganske pinlig for både regjeringa og LLH at det ikke skjer noe og at ingen snakker om det? Mye av det handler om å videreføre ting LLH har gjort lenge, men det kan gjøres så mye mer kraftfullt om man gjør det som en del av en agenda for frihet i forhold til kjønn og seksualitet i samfunnet. Man kunne ha jobbet mer sammen med andre som har like interesser for frihet til et godt liv, men som innser at det forutsetter frihet fra diskriminering. Det er stort rom for å fremme frihet i forhold til kjønn og seksualitet i den norske samfunnsdebatten, og det er mye å ta tak i når heteroarrogansen på tross av det står så enormt sterkt.
LLH må finne meningen med livet for seg selv for seg selv de neste åra. Det går ikke an å skape entusiasme rundt likestillingskampen lenger, den er så godt som over. Det er på tide å finne et framtidsretta mål igjen. For meg er kampen for frihet til å leve som man vil, og motet til å utfordre heteroarrogansen et sånt mål. Det er et skeivt mål, og et positivt mål. Jeg oppfordrer alle som nå tar til orde for at det trengs politisk debatt i homobevegelsen, ledelsen i LLH inkludert, til å fremme den politikken som de er entusiastiske for. Det er ennå ikke for seint, politiske visjoner har alltid gjort seg best i form av uttalelser uansett, og der går ikke forslagsfristen ut før på landsmøtet.
