I gave a talk on the state of the Socialist Left Party in government on Friday. My unfinished notes are posted below, for those who want a peek into my unfinished thoughts.SV i regjering: Slukt av AP?
Manifest fredag 17.03.2006.Overskrifta for dagen er ”SV i regjering: Slukt av AP?”. Spørsmålstegnet må jeg legge til selv, det forsvant i reklamen. Jeg skal forsøke å gi et utgangspunkt til debatt i dag gjennom å analysere noen av de foreslåtte strategiene for SV i regjering, og kommentere disse fra et SU-ståsted. Jeg skulle ønske jeg hadde en klar visjon for veien framover, men det kan jeg ikke overraskende tilby.
Mange har tenkt mye om strategier for partiet de siste månedene. Jeg har tenkt å ta utgangspunkt i henholdsvis SU sine tanker og Kristin Halvorsen sine, fordi de gir et godt tverrsnitt av tanker i vårt parti.
1) Kritisk opposisjon til regjeringaSUs, og store deler av SV, sin uttalte strategi i forkant av regjeringsprosjektet var at vi skulle en kritisk deltager, eller opposisjon til regjeringa. SU vedtok i høst at
Det blir viktig å synliggjøre forskjellene mellom hva som er SVs eget, primære standpunkt, og hva som er et kompromiss med de andre partiene. Dette er viktig av to grunner. Først og fremst er det viktig fordi en slik synlig uenighet mellom regjeringspartiene vil gjøre det lettere for utenomparlamentariske bevegelser å legge det nødvendige press på regjeringen, men også fordi SV vil tape oppslutning på å framstå som pregløst og likt Arbeiderpartiet.
Tanken i denne strategien er at en som selvstendig politisk aktør, selv om det deltar i en koalisjonsregjering. Det er en strategi som ligger oss, spesielt SU, nært. Det er den strategien vi selv opererer med i forhold til SV. Vi er tilknyttet partiet, og er med å bestemme der, men vi er vår egen organisasjon. Vi har vårt eget politiske prosjekt, men deltar i partiet selv om vi innser at ikke alle der deler vårt prosjekt fordi vi mener det er politisk hensiktsmessig. Vi forbeholder oss retten til å kritisere, og gjennom den aktiviteten markere vår avstand og selvstendighet. Vår erfaring er at det funker. Hvorfor har det ikke fungert? Jeg skal forsøke å belyse hvorfor dette er vanskelig gjennom dette innlegget.
I dag må vi spørre oss om det mulig for et regjeringsparti å ha denne relasjonen til regjeringa? Jeg tror at denne strategien er gjennomførbar, men at den per dags dato er i konflikt med så mye annet at det blir vanskelig.
Er det mulig å beholde den kritiske distansen uten å frarøve våre statsråder partiet som redskap?
2) Delta som premissleverandørParallelt med denne strategien har vi hatt et ønske om at partiet skal ta aktivt del politikkutvikling og bestemmelser på regjeringsnivå. Vi har understreket at vi ønsker at partiet skal fungere som politikkleverandør og som deltaker i prosjektet, og at dette ikke skal være noe som er forbeholdt våre statsråder. SU har vedtatt at
SV må klare å dra med hele organisasjonen, særlig landsstyret, i utformingen av politikken, og ikke overlate dette til ministrene og deres rådgivere. Det innebærer at man trenger langt større åpenhet i regjeringa enn det har vært tradisjon for i Norge. Det er også svært viktig med åpenhet rundt beslutninger for at politiske miljøer utafor Stortinget skal kunne være en del av en ny kurs.
Det er en god tanke. En tanke som bygger på ideen om at et parti som fungerer som et politisk og intellektuelt fellesskap kan utrette enormt mye. På metaplan er ikke dette så avansert, men i virkeligheten er det kjempevanskelig. Dette er hovedsakelig fordi partiet konkurrer med regjeringa som politisk og intellektuell referanseramme for beslutningstagere der. Og den konkurransen taper partiet. På erkevenstrersk heter det å bli oppslukt av systemet. Vi kan oppsummere så langt at sugekrafta i systemet er veldig stor, og et reelt problem. Men dette handler ikke om korrumperte kamerater. Det handler om praktiske forhold som tvinger folk til å se regjeringa som en enormt mye viktigere referanseramme enn partiet. Realiteten er at folk som jobber i regjeringa ikke har tid til å delta i partiet på den måten de gjorde før. Det finnes ikke, i stor nok grad, praktisk rom for at partiet skal forbli den primære referanserammen for dem som beslutningstagere. Til daglig forholder de seg til den politiske meningssammenhengen regjeringa, ikke partiet.
Men jeg er mye mer bekymra for resten av partiet enn jeg er for ministrene. Denne konkurransen mellom partiet, regjeringa (og SU) om hva som skal legges til grunn for den politiske agendaen foregår i oss alle. Det har blitt veldig populært i diverse organisasjoner å utvikle politiske forslag som regjeringa skal kunne gjennomføre uten å flytte på et komma. Det er bra, man må selvfølgelig jobbe med saker man kan få gjennomslag for. Jeg tror alle er enig om at dette i hovedsak er en veldig god strategi, men jeg tar meg den frihet å påpeke et par negative konsekvenser av den likevel. For hva skjer når organisasjonen fremmer sitt realistiske og gjennomførbare forslag, og får beskjed fra departementet om at det ikke er realistisk og gjennomførbart? Jo, de spør ”hvorfor det?”. ”Jo”, sier dep., ”fordi det koster for mye og dessuten er AP mot. Men, hvis du lover å ikke si det til noen, vi jobber med dette andre forslaget som er halvparten bra og halvparten drit, og det er realistisk og gjennomførbart. Men vi trenger hjelp av dere for å få til det i stedet for dette (som er helt jævlig). Men da må dere støtte vårt forslag, sånn at vi vinner mot AP internt. ”Ok”, tenker organisasjonen, ”vi får være med å bestemme om vi gjør det, så da gjør vi det”. De dropper å snakke så mye om sitt primærstandpunkt, og snakker om sin mann i regjeringa sitt forslag i stedet. Primærstandpunktet blir utslettet som politisk realitet, enten departementet hadde rett eller ikke. Dette eksemplet viser hvordan det å være premissleverandør kan føre til at en gjør regjerningens dagsorden til sin egen. Jeg mener ikke at en skal slutte med å fremme slike forsag, jeg mener at man er nødt til å være ekstremt bevisst på sin egen agenda for å unngå å bli trekt inn i reformismens svært så lune hule.
3) Motsetningen mellom de to nevnte strategiene.Hvordan skal man kunne beholde en kritisk distanse til regjeringa samtidig som man deltar som premissleverandør? Om man ser vår andel i regjeringen som en del av dette kollektivet får vi en utfordring – for hvordan kan vi ta avstand fra regjeringa uten indirekte å ta avstand fra våre kamerater uten å forsterke deres drift mot regjeringen som referansepunkt? Hvordan kan vi beholde vår kritiske distanse uten å frarøve statsrådene partiet som redskap?
4) Finn våre prioriteringer – gi blanke i restenDette er jo senterpartistrategien, og naturlig nok en av de først utprøvde for Kristin. SP lykkes i regjering fordi de er enige om at det er bønder og vei som gjelder, og dermed føler de at de får gjennomslag og alle er fornøyde. For flere måneder siden kjørte Kristin på med at vi måtte prioritere departementene våre, og la resten skure. Men hun møtte naturligvis en utfordring – enhver SVer er villig til å skrive under på at et hvilken som helst sak er VIKTIGST i en gitt sammenheng, men har ganske vanskelig for å la det skure. Så da sa alle til Kristin at de var helt enige, og fortsatte som før.
5) Vi må feire våre seire. Applauspartiet.Jeg har forsøkt å finne ut av mitt eget ubehag knyttet til denne strategien. Jeg har innsett at Kristin jo har rett – vi må drive reklame for oss selv, men jeg har ikke likt det likevel. Jeg tror Anders Horn har rett i at den jevne SV velger ikke liker klagerne i SV. Men jeg synes ikke at det er så veldig mystisk. Det er veldig lett å feire og applaudere når man sitter og tar imot politiske løsninger man ikke aner hvordan man ville organisert selv. Ja, fint sier man da. Det er atskillig vanskeligere å applaudere når man selv har fremmet et forslag som er bedre. Og man i tillegg aldri har blitt forklart hvorfor den beste løsningen ikke ble valgt, eller at man i høyden har fått svaret ”AP ville ikke, men det får du ikke fortelle noen”.
Å applaudere løsninger som er dårligere enn de man selv har fremmet uten at man vet hvorfor de har blitt valgt krever en ekstrem sterk tillit til partifellers intensjoner og evner. For å si det stygt krever det en viss grad av fanatisme eller kunnskapsløshet. Jeg har vært inne på tanken på om det er på applauskravet det har skjært seg for mer enn ett sosialistisk statsprosjekt, uten at jeg skal uttale meg noe videre om det.
6) Hva kan vi gjøre?Ok, vi trenger å snakke mer inngående om dette. Men det er en del ting som er åpenbare.
1) Bevegelsene må slutte å snakke med SV i regjering og tro at alt skal ordne seg. En ting er SVs primærstandpunkter, men om alle andre pakker bort sine også så går det bar ikke an.
2) Intensjonen om åpenhet må bli en reell strategi fra regjeringens side.
3) Vi må begynne å demonstrere igjen. Men som vanlig har ikke SV tenkt å lage demonstrasjonen.
4) SV må fortsette debatten om hva slags regjeringsparti vi skal være, og utvikle et godt innenfor/utenfor ståsted. SV må bruke krefter på holde fast på partiets egen politiske dagsorden, SU må det samme, samtidig som man ikke trekker seg helt ut av regjeringsarbeidet.
5) Det ”konkrete kravene” vi fremmer må fremmes offentlig, og tas gjennom offentlig debatt før de taes på lobbykontorene.
The youth of the Niger Delta are currently waging a campaign against the current Nigerian government's push for a unconstitutional third term in office. The campaign is also inspired by the governements exploitation of the oil-rich Niger Delta. Thousands of young people are participating in peaceful demonstrations for work oppurtunities for young people, peace and against the good-for-nothing government.