Heteronormativitet = barnehagedebatt

Lurer du på hva heteronormativitet betyr? Det betyr barnehagedebatten. Heteronormativitet er det som driver den, og heteronormativitet rett fra levra er den beste måten å beskrive den på.

Iblant kommer forutsetningene for politikk, eller grensene for en diskurs for å si det på fint, fram i offentligheten med rå ærlighet. Barnehagedebatten har avslørt at den felles plattformen for godtagbar feministisk debatt i Norge er ”Den-Heteroseksuelle-Hvite-Kjernefamilien-er-best-og-alt-annet-er-sekundært”. Sparker du det premisset, sparker du alle. Streite deltakere i offentligheten, fra Jagland til mødrekorpset, har rykket ut. Med følelsesladde bekymringer. Med fornærmede innlegg. De rykker ut til de hvite, heteroseksuelle foreldrenes forsvar. Til de rike og vellykkedes forsvar. Til heteronormativitetens forsvar.

Hva var det Øystein Djupedal sa? Han sa at barnehager er kjempebra for barn. Det han sikkert ikke tenkte på var at han med dette utfordret ”barnets beste”-diskursen. Hans resonnement kunne forlenges til å bety at ”barnehager er bedre enn familien for barn”. ”Barnets beste”-diskursen finnes i integreringsdebatten og homodebatten, i tillegg til barnehagedebatten. I disse sammenhengene er barnets beste å ikke ha homofile foreldre. Eller ikke ha foreldre som begrenser deres muligheter i det norske samfunnet. Det er altså bedre å ha heteroseksuelle foreldre, bedre å ha norske foreldre. Det er implisitt at minoritetenes barn, hvis de skulle være så uheldig å finnes, har veldig godt av å være i barnehagen fra navlestrengen kuttes for å sosialiseres inn i majoritetssamfunnet. ”Barnets beste” betyr altså at ”barnets beste er en etnisk norsk heteroseksuell kjernefamilie”.

Barnehagedebatten har avslørt at rammene for feministisk debatt i Norge er at heteroseksualiteten med tilhørende herligheter får fortsette å eksistere som norm og ideal for all kjønns-og familiepolitikk. Den viser også at denne forutsetningen gjør det umulig å føre en mer progressiv familiepolitikk enn at menn og kvinner skal ta oppvasken annenhver dag. Derfor er det helt avgjørende for feminister å adressere det heteronormative i samfunnet. Hvis vi ikke evner å gjøre det kan vi sitte mållause å si at mødreligaen og Jagland er teit. Eller vi kan slå dem i hodet med forskningsrapporter. Ingen av delene funker. Det som derimot funker er å avsløre hykleriet og majoritetsdyrkingen som de heteronormative utbruddene representerer, og stille dem til ansvar for ”barnets beste er den hvite heteroseksuelle kjernefamilien”-diskursen. Ingen i den liberale dagspressa vil ha det på seg, det er de for politisk korrekte til. Men det er det de sier. Så la oss diskutere det, i stedet.

Post-Vietnamsyndromet

I løpet av de siste ukene har ledende demokrater begynt å ta til orde for snarlig tilbaketrekning av amerikanske styrker i Irak. Det skaper bølger i utenriksetablissementet i USA. Max Boot i Council on Foreign Reations kommenterte nylig følgende om saken:

"Just a few years ago, it seemed as if the Democrats had finally kicked the post-Vietnam, peace-at-any-price syndrome. Before the invasion of Iraq, leading Democrats sounded hawkish in demanding action to deal with what Kerry called the “particularly grievous threat” posed by Saddam Hussein. But it seems that they only wanted to do something if the cost would be minuscule. Now that the war has turned out to be a lot harder than anticipated, the Democrats want to run up the white flag." (Les hele innlegget her).

"Post-Vietnamsyndromet" i det demokratiske paritet har følgende hovedsymptomer:
- Å ytre uenighet rundt den nasjonale "linja" i utenrikspolitikken.
- å generelt sett synes at krig er en dårlig løsning.
- å høre på folkelige bevegelser, og ta krigsmotstand på alvor.
- å ha en viss skepsis til sannheten i presidenten og etteretningens påstander.

Den leksa lærte den liberale delen av demokrtatene under Vietnamkrigen, da de måtte protestere utenfor og inne i sin egen kongress (1968) for å nå gjennom med den massive krigsmotstanden som store deler av folket delte. Vietnamopprøret muliggjorde tilbaketrekning fra en feilslått krig som et alternativ i amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstida. Nå er etablissementet redd for at "Post-Vietnamsyndromet" skal føre til at folk, og det demokratiske partiet, skal huske det.

Boot har rett i at det for få år siden virket som "Post-Vietnamsyndromet" var "kurert" blant ledende poltikere i USA. At det nå ser ut til å gjøre comeback viser at bevegelsene som har arbeidet mot Irakkrigen i USA og internasjonalt har hatt en viss innvirkning på ledende demokrater. Forhåpentligvis er det flere som får syndromet framover.

Det er bare et problem som virker noe uoverstigelig: Den jevne demokrat kan ikke fatte å begripe at det er USA som er problemet i Irak... da blir det vanskelig å vinne fram med kravet om umiddelbar tilbaketrekning.

En glitrende tegneseriestripe om Demokratenes håpløshet ligger på Village Voice.