Når masken faller...igjen.

Amerikanernes tillit til sitt eget politiske system er nå rekordlav. Avsløringer av løgner og utpressing blant presidentens nærmeste allierte har vist hvordan det hvite hus, med sine over 500 ansatte, utøver kontroll over det meste av amerikansk utenriks og sikkerhetspolitikk. I slike tider pleier man å sette sin lit til kongressen, men det går ikke nå. Omfattende korrupsjonsavsløringer av flere kongressmedlemmer har ført til at tilliten til kongressen har falt dramatisk. Denne måneden sier nesten 60% av amerikanerne at de ikke har tillit til kongressen, sammenlignet med 30% for fire år siden, skriver The Washington Post.

Vi burde ikke være overrasket. Korrupsjonsavsløringene kommer med jevne mellomrom i amerikansk politikk. At presidenten og hans ansatte tar seg mer eller mindre lovlige friheter er heller ikke uvanlig. Bare tenk tilbake til Watergate eller Iran-Contra affærene for å ta eksempler fra nyere historie. Da er siste skanse i det amerikanske politiske systemet høyesterett, som blir valgt av den til tider korrupte kongressen og utnevnt av den til tider uærlige presidenten. For å sitte på livstid. Det vi nå ser er at masken til et råtnende politisk system faller. Det er etter hvert blitt veldig vanskelig å forsvare at det amerikanske politiske systemet er demokratisk.

Problemet er blant annet en presidentinstitusjon som over tid har fått så mye makt at den har imperiale trekk. Demokratiproblemet som denne utviklingen har skapt er krystallklart; amerikanernes valg av president er en blankofullmakt til å
1) håndtere økonomien, samt ta initiativ til lovgivning med godkjennelse fra kongressen
2) gjennomføre en utenriks og sikkerhetspolitikk. Med alle midler, så lenge en ikke blir oppdaget. Videre går samtlige politikere gjennom en korrupsjonsskole i valgkampen. Når evnen til å skaffe penger til veie er en forutsetning for å bli valgt til guvernør eller senator, burde det ikke være overraskende at de fortsetter å spille penge-politikk etter at de er valgt. Kongressen har også en utfordring med at den bruker 90% av tiden sin på såkalt ”casework”, dvs. initiativ fra lokale velgere eller bedrifter innenfor sitt saksfelt. Dette tjener ressurssterke velgere og lobbyister på, men det er svært problematisk for det amerikanske demokratiet fordi andre kunne tjent på at de tenkte helhet litt oftere. Resultatet av presidenten og kongressens rolle er en ekstrem ulikhet blant folk i politisk innflytelse. Arbeiderklassens påvirkningskraft er nærmest minimal. Når Demokrater og Republikanere om hverandre sier at de vil være ”best for America’s middle class”, så snakker de stort sett helt sant, bortsett fra at overklassen får sitt de og.

Skandalene på rekke og rad fører ikke til den store debatten om et system i krise. Det er en for vanlig hendelse til det. Kanskje man burde begynne å ta hintet og se at det man trenger i USA ikke bare er en ny president og en ny kongress, men omfattende reformer i det politiske systemet for å etablere et minimum av demokrati. Eller skal man gi Bush og DeLay smekk for at de var slemme, vente ti år, og se masken falle…igjen?

Ani Difranco - amerikansk raddis med gitar

Den amerikanske visesangeren Ani Difranco gadd ikke være løpejente for musikkindustrien, og startet heller sitt eget plateselskap, Righteous Babe Records. Mer eller mindre ut av brukte bildekk og hønsenetting, om en skal tro på myten, i en alder av 19 år. Righteous Babe er politikk og musikk, aktivisme og kunst, akkurat som Ani.

Ani Difranco har gjort seg fortjent til tilnavnet ”the Little Folksinger” gjennom over 15 album siden 1990. Hun har skrevet ærlig, engasjert og politisk musikk for et etter hvert ganske stort publikum, og blitt et feminist-ikon på veien. Det er sikkert mange som ikke liker politikken eller musikken hennes, men ingen kan unngå å ha respekt for at hun egenhending har laget institusjonen Righteous Babe Records under nesa på musikkindustrien, og blitt en av de musikerne i verden som tjener mest per solgte plate på veien. ”You’re looking at the million that you never made” skriker hun på plata Not a Pretty Girl, og hadde nok allerede da (1995) rett i det. Righteous Babe har utviklet seg til å bli en større organisasjon som støtter opp om politisk aktivisme i tillegg til å fungere som plateselskap.

Dagbladet kommenterte vittig da Ani Difranco gav ut sitt siste album Knuckle Down at det for en gangs skyld virket som hun hadde tenkt like mye på musikken som på tekstene. Men utfallet er sjelden bra om Ani ikke tenker tekst. Musikken hennes er ofte en alvorlig og engasjert overveiing av det viktigste i livet, nemlig hvordan man kan leve med politikk, kjærlighet og en verden som suger lut. Ani er engasjert, forbanna, leken og innimellom ganske trist. Temperamentet hennes kommer kanskje aller best frem på platene Out of Range og Not a Pretty Girl, der sinnet og engasjementet får styre mer enn ettertanken, som tar mer over i de senere albumene. Trangen til frihet og selvstendighet som den feministiske bevisstheten bærer med seg og de utfordringene det tvinger fram er et gjennomgangstema i Anis musikk. Det er også frustrasjonen som kommer med å kjempe, men ikke få den støtten man trenger:

some chick says
thank you for saying all the things I never do
I say you know the thanks I get
is to take all the shit for you
It's nice that you listen
it'd be nicer if you joined in
as long as you play their game girl
you're never gonna win

Ani Difranco bruker musikken sin i mye politisk arbeid, men har væt spesielt opptatt av feminisme og mangelen på demokrati og menneskerettigheter i USA. Hun kalte turneen sin ”Vote, Dammit!” under sist presidentvalgkamp (da helst på Kerry), og deltok som kunstnerisk støttespiller for den uavhengige presidentkandidaten Ralph Nader i 2000. Ani Difrancos små beretninger om det å være radikal i USA kan gi dyp innsikt i en annen politisk virkelighet. Hun erkjenner at det å se på at ”kapitalismen dreper demokratiet” har en effekt på folk som hun etter beste evne forsøker å beskrive. Sangen ”Animal” innebærer et av de hittils beste forsøkene:

more and more there is this animal
looking out through my eyes
at all the traffic on the road to nowhere
at all the shiny stuff around to buy
at all the wires in the air
at all the people shopping
for the same blank stare
at america the drastic
that isolated geographic
that's become infested with millionaires

when you grow up surrounded
by willful ignorance
you have to believe
mercy has its own country
and that it's round and borderless
and then you have to grow wings
and rise above it all

”Animal” beskriver en ekstrem avstand mellom sangeren og folk flest som shopper seg rundt i uvitenheten. Det er en tragisk metafor på at radikale i USA føler at de deler så lite med den generelle befolkningen at en ikke kan tro på et barmhjertig samfunn der en er, men heller må tro at barmhjertigheten har sitt eget land, et annet sted. For sosialister kan en knapt uttrykke følelsen av nederlag klarere enn å si at man er i ferd med å miste troen på at folk kan forandre verden, og at et varmere samfunn må være et annet sted siden det ikke kan skapes her. Men det er like fullt en svært treffende beskrivelse av den amerikanske venstresida, som i så stor grad deler denne følelsen i møte med en samfunnsstruktur der folk i teorien har alle muligheter, men i praksis har ingen. ”Animal” viser noe av retningen Ani Difranco har tatt musikalsk de siste årene, der den politiske ettertanken har fått styre mer enn den rettferdige harmen.

På tross av at hun reflekterer den amerikanske venstresida sin frustrasjon, ligger det veldig mye håp og engasjement i Anis musikk. Hun har en politisk energi som få andre artister kan skilte med, og har skapt en levedyktig radikal og feministisk musikkinstitusjon gjennom Righteous Babe Records. Plateselskapet gir nå ut musikken til flere andre radikale artister som helst ikke vil fanges i musikkindustrien sitt klamme grep.

Og du kan gå på http://www.righteousbabe.com/ om du vil vite mer eller høre musikken.

PS: Denne artikkelen kommer på papir i Hordaland SUs avis Aktivisten snart.